Det Norske Akademis Ordbok

kjekle

kjekle 
verb
BØYNINGkjeklet, kjeklet, kjekling
UTTALE[çe`klə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk kekelen, avledet av kakel, kekel 'kjake, munn'; formen kjegle trolig eldre dansk form kægle, som muligens tilsvarer (eller er av samme opprinnelse som) kjevle (verb)
BETYDNING OG BRUK
mest muntlig
 krangle hissig og høyrøstet
EKSEMPEL
  • kjekle om noe
SITATER
  • vi kjækkled
     (Henrik Ibsen Samlede verker IV 232)
  • [Titti] og mor trættet altid – kjæglet værre end – . Titti haded mor likefrem
     (Sigrid Undset Jenny 124 1911)
  • de kjeklet litt om ballen
     (Hulda Garborg Helenes historie 70 1929)
  • henne kjeglet og kjevlet han med
     (Mikkjel Fønhus Reinsbukken på Jotunfjell 17 1926)
  • han sa alltid iovermorgen nu, det var mer ubestemmelig. Det hendte at han kjeklet med en som trodde det var iovermorgen idag
     (Aksel Sandemose En sjømann går i land 181 1931)
  • mangen sak er kjeklet i stumper og stykker
     (Dagbladet 1933/291/5/4)
     | ødelagt ved kjekl
  • i resiprok form
     
    det er ingenting å kjekles om
     (Magnhild Haalke Åkfestet 42 1936)
  • et par småfugler som kjeklet om en godbit
     (Torgrim Eggen Trynefaktoren 171 2003)