opponent - Det Norske Akademis ordbok

opponent

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; opponenten, opponenter

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

opponenten

ubestemt form flertall

opponenter

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[åpone´nt]

ETYMOLOGI

fra latin opponens (genitiv opponentis), presens partisipp av opponere, se opponere

BETYDNING OG BRUK

person som opponerer mot noe

; meningsmotstander

SITATER

[Chr. Lofthus var] en høirøstet opponent imod det uvæsen, som gik isvang

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter VIII 186)
de skarpeste opponenter og mest nøieregnende kritikere

(Norges historie fremstillet for det norske folk VI,1b 363 1913)
at politiet i ny og ne slapp en lekkasje som kunne bedre inntrykket av arbeidet de gjorde – gjerne ved å forverre inntrykket av opponentene – syntes hun var ubehagelig, men stort sett forsvarlig

(Sverre Knudsen De aller nærmeste LBK 2002)

motstander i konkurranse

; konkurrent

SITAT

russerne med Lev Yashin i spissen for et lag med fysisk sterke spillere ville ventelig få sine hardeste opponenter i solide Jugoslavia

(Terje Fjellbirkeland Fra Puskas til Pelé 25 1974)

utdanning

person som under doktordisputas uttaler seg om og kritiserer doktorandens avhandling

EKSEMPLER

opponent ex officio

| offisielt utnevnt opponent; se ex officio
opponent ex auditorio

| uoffisiell opponent som melder seg i løpet av disputasen; se ex auditorio

SITATER

med tre opponenter ex auditorio pluss de to ordinære varte seansen i stive fem timer

(Philip Houm Kjærlighet og kamp 248 1986)
[jeg leverte doktoravhandlingen] personlig til direktør Thøger, slik at han raskt kunne se gjennom den før fakultetet satte ned en kommisjon og fant en verdig opponent

(Lars Saabye Christensen Bernhard Hvals forsnakkelser LBK 2010)