Det Norske Akademis Ordbok

disputt

disputt 
substantiv
BØYNINGen; disputten, disputter
UTTALE[dispu´t:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk dispute, avledet av disputer 'diskutere; trette', av latin disputare, se disputere
BETYDNING OG BRUK
diskusjon preget av uenighet
; konfliktfylt ordskifte
; krangel
; ordstrid
EKSEMPEL
  • havne, komme i disputt med noen
SITATER
  • foreldet form
     
    akademiernes gulalder er forbi. Dog er der end dispyt om de skal lukkes i
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VI 304)
  • tindebestigerne begyndte en højrøstet disput om, hvorvidt nogen af disse toppe var «første rangs»
     (Kristian Elster Samlede Skrifter I 79)
  • ingen disputer ovenpå maden!
     (Henrik Ibsen De unges forbund 54 1874)
  • vi [kom] i en liden disput om tokayervin
     (Henrik Ibsen Vildanden 56 1884)
  • foreldet form
     
    [Hansen] fortsatte dispytten fra maaltidet inde hos Constance
     (Amalie Skram Constance Ring 96 1885)
  • han er ikke oplagt til disput
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker IV 177)
  • [de] kom opp i en disputt om den figurative kunsten kontra den nonfigurative
     (Jon Michelet Brev fra de troende LBK 2008)
  • de [hadde] en voldsom disputt for-og-imot alkoholservering under selskapet
     (Gaute Bie Verden ifølge kartet LBK 2012)