Det Norske Akademis Ordbok

dies irae

dies irae 
substantiv
BØYNINGubøyelig
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[di:`əs i:´ræ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin dies irae 'vredens dag'; innledningsord i en latinsk hymne fra 1200-tallet som senere ble tatt inn som fast ledd i liturgien for rekviem-messen
BETYDNING OG BRUK
1 
vredens dag
; dommedag
SITATER
  • dies irae, dies Mae. Vredens dag, når sibyllen våkner og nornene spinner heftigere på skjebnetråden
     (Eystein Eggen Generalen 63 1996)
  • [han griper] til tordenstaven og forkynner Dies irae for alle vantro
     (Terje Stigen Ved foten av kunnskapens tre LBK 1986)
  • overført
     
    en måned etter Amels rettssak møter Celt sin dies irae
     (Cecilie Høigård Gategallerier LBK 2002)
2 
kirkevesen
 rimet sekvens, hymne som skildrer dommedag, sunget under rekviem (og i fast bruk frem til 1969)
SITAT
  • den gamle sekvensen Dies Irae fra 1200-tallet [ble i 1969] fjernet sammen med andre tekster hvor frykten ved [dommen] skygger for … troen på oppstandelsen
     (katolsk.no 05.11.2015)
3 
musikk
 musikk til denne teksten som del av et syklisk verk
SITAT
  • kontrastene [i Verdis «Requiem»] kan være voldsomme, ikke minst i den andre delen, Dies iræ eller Vredens dag
     (Nordlys 28.04.1997/31)