Det Norske Akademis Ordbok

bramme

bramme 
verb
BØYNINGbrammet, brammet, bramming
UTTALE[bra`m:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. svensk dialekt brama 'bryste seg, gjøre seg viktig', og islandsk bramla 'larme'; beslektet med brumme
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 skryte
; gjøre seg viktig
; briske seg
SITATER
  • philisterne plyndred i Judas dale. Den mindste af dem kunde bramme og prale
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 143)
  • det er ikke hans vesen å braute og bramme
     (Aftenposten 28.12.1985/19)
  • [filmskaperen] har mestret den «vanskelige» andrefilmen … med bravur. Uten å bramme. Bravo!
     (Aftenposten 06.03.1998/41)
     | fra filmanmeldelse
2 
litterært, nå sjelden
 prunke (med)
SITAT
  • saadan høiheds præg det [landet] har, somom [Gud], da han skabte det, med almagt vilde bramme
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 190)
3 
litterært, nå sjelden
 utfolde seg i iøynefallende og med gloende prakt
; prange
SITATER
  • en hane [stod] og brammede der [i gårdsrummet]
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 7)
  • et slør af sølvmor brammer over skovens dunkle hegn
     (Jørgen Moe Samlede Skrifter I 74)
  • jeg råber ej ak og ve over hver en brammende giftblomst
     (Henrik Ibsen Digte 137 1875)