Det Norske Akademis Ordbok

prunke

prunke 
verb
BØYNINGprunket, prunket, prunking
UTTALE[pro`ŋkə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nedertysk prunken, trolig opprinnelig til et lydord med betydningen 'støye, bråke'
BETYDNING OG BRUK
nå sjelden
 vise seg i sin glans og prakt
; prange
SITATER
  • Gustav Wasa har prunket som no. 1 [på maleriutstillingen] til i forgaars
     (Fra det nationale gjennembruds tid. Breve fra Jørgen Moe til P. Chr. Asbjørnsen og andre 189 (1841) Jørgen Moe)
  • for mig havde ugen regelmæssigen syv sorgfrie, muntre dage; men iblandt dem prunkede naturligvis søndagen med en ganske egen herlighed
     (M.C. Hansen Noveller 36)
  • disse mægtige forfædre og frænder, hvis billeder prunker både højt og lavt på alle vægge
     (Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 140 1874)
  • alt Vestlandets blomsterflor prunker
     (Hans E. Kinck Steder og folk 50 1924)
  • prunkende klæder
     (Bjørnstjerne Bjørnson Kong Eystejn 104)
  • refleksivt
     
    [hun kom aldri] til å ta seg virkelig nær av en ulykke som ikke rammet henne selv. Hun ville bare tenke ut hva en nu burde gjøre for folkets åsyn og så prunke seg ut i den store sorgens teaterskrud
     (Aksel Sandemose Felicias bryllup 200 1961)
     | jf. skrud
UTTRYKK
prunke med
vise frem (noe) på en skrytende, ublyg måte
  • prunke med sin rikdom