Det Norske Akademis Ordbok

briske

briske 
verb
BØYNINGbrisket, brisket, brisking
UTTALE[bri`skə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. dialektalt breiske (seg); avledet av brei; se bred
BETYDNING OG BRUK
refleksivt
 
briske seg
 kjekke seg
SITATER
  • jeg vil inte briske mig med ord
     (Halfdan Kjerulf Av hans efterladte papirer 1847–1868 128)
  • se Hallingskarven i vinterham; han brisker sig, gamlen, i kveldsols bram
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 190)
  • fuglen sad … og briskede sig saa kjøen og spansk som en greve
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 80 1879)
  • Octavius bresket sig for sin kjæreste
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 128)
  • Hartvigsen … brisked sig godt og kom med store talemaader
     (Knut Hamsun Rosa 265 1908)
  • en namdøl … begyndte at briske sig og vise dem til rette
     (Johan Bojer Samlede verker IV 52)
  • han rettet seg opp og brisket seg i offisersuniformen
     (Torill Thorstad Hauger Lincolns blå soldat LBK 1990)
UTTRYKK
briske seg (av noe)
gjøre seg til (av noe)
; skryte (av noe)
  • ætten var alt, hvad de hadde at briske sig av
     (Peter Egge Inde i Fjordene 263 1920)
  • [han] gaar rundt og brisker sig av, at nu snur han ryggen til fillelandet
     (Johan Bojer Samlede verker V 54)
  • denne Niiehlsén har da ingenting at breske sig av
     (Johan Falkberget Bør Børson jr. 165 1920)