Det Norske Akademis Ordbok

bevitne

bevitne 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLbevitnelse
verbalsubstantiv
bevitnelse
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bevi´tnə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av be- og vitne; jf. tysk bezeugen; i denne betydningen fra svensk bevittna; se også bevitnelse
BETYDNING OG BRUK
1 
avlegge vitnesbyrd om
; stadfeste ved bindende utsagn
; bekrefte
SITATER
  • [jeg kan] bevidne, at han gik hjem og la’ sig
     (Henrik Ibsen Hedda Gabler 207 1890)
  • stuepiken, som holdt på med noe i rommet innenfor, kunne bevitne at hun hadde skreket
     (Atle Næss Kraften som beveger LBK 1990)
2 
litterært
 (høytidelig) forsikre (noen) om
SITATER
  • for tilgavns at bevidne hende sin dype anger, vilde han ha en smuk present med til hende
     (Rudolf Muus Paa jagt efter Blenda Svanholm 57 1919)
  • maa vi bevidne eder vor dyreste deltagelse i sorgen over eders store søn
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker III 62)
  • ligeså bevidner jeg min tak til min højagtede ven, den herværende kgl. operaregissør herr dr. Grandaur
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 301)
3 
være vitne til
SITAT
  • [hun] var dypt engasjert i den sosiale elendighet som hun daglig kunne bevitne i London
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)