besjele - Det Norske Akademis ordbok

besjele

verb

BØYNINGbesjelet, besjelet, besjeling

UTTALE[beʃe:´lə]

ETYMOLOGI

jf. dansk besjæle; av be- og en avledning av sjel, etter tysk beseelen; se også besjeling

BETYDNING OG BRUK

litterært

gi sjel, liv til

| jf. belive, besjeling

EKSEMPEL

SITATER

her raader en fælles besjælende aand

(Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 225)
den rette besjælende glæde

(J.S. Welhaven Samlede Digterverker I 235)
[romantikkens diktere] opplevde at naturen var besjelet

(Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
nå besjelte jeg eplet, tenker jeg

(Trude Marstein Plutselig høre noen åpne en dør LBK 2000)

litterært

oppildne

; begeistre

SITATER

her [i strid for friheten] kan kampen dig besjele

(J.S. Welhaven Samlede Digterverker I 168)
det som besjelet dagens mennesker [i Polen] var ikke nostalgi, men håp

(Ebba Haslund Ikke naken, ikke kledd 61 1992)