Det Norske Akademis Ordbok

belemre

belemre 
verb
MODERAT BOKMÅLbelemret, belemret, belemring
preteritum
belemret
perfektum partisipp
belemret
verbalsubstantiv
belemring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bele´mrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nedertysk, nederlandsk belemmeren; av be- og en avledning trolig beslektet med lam og med grunnbetydning 'lamme, gjøre lam'
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært, sjelden
 fylle opp eller dekke (med noe) slik at det er i veien eller hindrer passasje
SITATER
  • bakken [på båten] var belemret av falden rig [dvs. master og tauverk]
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 145)
  • en lang, trang entré, som var belemret med skap og kasser og overtøi
     (Sigrid Undset Jenny 161 1911)
2 
plage
; bebyrde
SITATER
  • de synder, De kan være belemret med
     (Kristian Elster Samlede Skrifter II 214)
  • en belemrende, skadelig byrde
     (A. Ræder Keiser Hadrian 45 1897)
  • kunde du ønske at belemre dig med mand og unger og hus og alt slikt …?
     (Sigrid Undset Jenny 232 1911)
  • jeg belemrer ikke min hjerne med uvesentlige detaljer
     (Ebba Haslund Middag hos Molla 18 1951)
  • hun har belemret meg med sine plager
     (Harald Skjønsberg I det mørke lyset 104 1987)
  • tenk på alle nabokranglene rettssystemer verden over belemres med
     (Erika Fatland Høyt 499 2020)
3 
forsyne (med mangel, feil, negativt trekk e.l.)
; behefte
SITAT
  • næsten hver eneste bok som godkjendes til skolebruk er belemret med feil og mangler
     (Morgenbladet 1929/346/1/2)