Det Norske Akademis Ordbok

avvei

avvei 
substantiv
ETYMOLOGI
fellesgermansk; dansk afvej, svensk avväg, middelnedertysk afwech, tysk Abweg; dannet etter mønster av avbygd, avbøle, avdal, avkrok, avsides
BETYDNING OG BRUK
vei som fører bort fra hovedveien eller den riktige vei
SITAT
  • han hadde vært så langt ute i Lofoten som det var mulig å komme med bil. Han hadde tatt avveier og stikkveier han aldri før hadde kjørt
     (Odd Klippenvåg Et personlig anliggende LBK 2013)
UTTRYKK
på avveier
 | på avveie▵
 (av norrønt afvega, afvegar (adverb), sammensatt av af; se av; og enten vega, genitiv flertall av vegr, eller vegar, genitiv entall av vegr 'vei'; jf. vei)
1 
på gal vei eller på galt sted (utenfor ens kontroll)
  • saksdokumentene var kommet på avveier
  • nakenbilder på avveie
     (Marta Breen Piker, vin og sang 212 2006)
  • hårstrikker og smokker og andre små eiendeler på avveie
     (Tina Åmodt Den andre moren 153 2023)
2 
overført
 i (moralsk) uheldig retning
  • lede, føre noen på avveier
  • amoureuse forbindelser havde bragt ham paa afveie
     (Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 487)
  • dæmoniske naturer er ikke skabt til at gå lige på benene gennem verden; de må ud på afveje en gang iblandt
     (Henrik Ibsen Vildanden 132 1884)
  • jeg handlet feil og lot skjebnen føre meg på avveier
     (Kjell Ola Dahl Mannen i vinduet 330 2001)