Det Norske Akademis Ordbok

vildring

vildring 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; vildringen, vildringer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
vildringen
ubestemt form flertall
vildringer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vi`ldriŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til vildre, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
det å vildre
1.1 
forvirring, uklarhet (med hensyn til vei, retning e.l.)
SITAT
  • da greb ham med én gang en intens angst, en vildring for i hans hoved
     (Hans Aanrud Fortællinger II 185 1923)
; villelse
; forvillelse
SITAT
  • mine tanker kan ikke nekte at der er vildring og kamp og smerte
     (Hans Hegna Presten Atle Mann 183 1927)