Det Norske Akademis Ordbok

vildre

vildre 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLvildret, vildret, vildring
preteritum
vildret
perfektum partisipp
vildret
verbalsubstantiv
vildring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vi`ldrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av vill; jf. dansk vildre; jf. også tysk wildern 'forville seg, gjøre vill'; se også vildring
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
gå, fare frem og tilbake, hit og dit, fordi man har mistet vei eller retning, fordi man er forvirret, rådløs e.l.
1.1 
i adjektivisk presens partisipp
1.1.1 
om blikk, øyne
 som er i urolig bevegelse
; flakkende
1.1.2 
poetisk, om spill, toner
 springende, lekende på en vilter og fantasifull måte
1.2 
poetisk, om vei, sti
 på forvirrende måte dele seg og lede, føre i ukjente retninger
1.3 
dialektalt, om person
 være, tale i villelse
; fantasere
1.4 
om tanker
 bevege seg, forville seg, flakke (bort, vekk fra noe som man burde eller skulle samle oppmerksomheten om)
1.5 
refleksivt
 tulle seg, rote seg, forville seg (hit eller dit)
2 
nå sjelden
 (med hensikt, forsett) lokke, narre (ut av, bort fra stø, sikker kurs, retning, vei)
; føre (noens tanker) på avveier
; forvirre
1 
gå, fare frem og tilbake, hit og dit, fordi man har mistet vei eller retning, fordi man er forvirret, rådløs e.l.
SITATER
  • hun kunde ikke finde igjen stien, men gikk og vildret
     (Sigrid Undset Sankt Halvards liv, død og jertegn 224 1925)
  • [dyrene] vildred hid og did, mens kulerne sang om dem
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 134 1897)
  • vildre på veier som stuper ned
     (Dagbladet 1948/100/3/3–5 Herman Wildenvey)
1.1 
i adjektivisk presens partisipp
 
vildrende
1.1.1 
om blikk, øyne
 som er i urolig bevegelse
; flakkende
SITAT
1.1.2 
poetisk, om spill, toner
 springende, lekende på en vilter og fantasifull måte
SITAT
  • [spillet] var skiftende og vildrende, som sol i fosseskin
     (Hans E. Kinck Flaggermus-vinger 173 1895)
1.2 
poetisk, om vei, sti
 på forvirrende måte dele seg og lede, føre i ukjente retninger
SITAT
  • stierne vildrer vildsomt
     (Gunnar Reiss-Andersen Solregn 38 1924)
1.3 
dialektalt, om person
 være, tale i villelse
; fantasere
SITAT
  • i sengkammerset paa Flatin laa Britta Jonsdatter og vildret
     (Audun Hjerman Jordens barn 207 1923)
1.4 
om tanker
 bevege seg, forville seg, flakke (bort, vekk fra noe som man burde eller skulle samle oppmerksomheten om)
SITAT
  • tankene fór i ring, vildret bort, kom igjen
     (Sigurd Hoel Arvestålet 243 1941)
1.5 
refleksivt
 
vildre seg
 tulle seg, rote seg, forville seg (hit eller dit)
SITATER
2 
nå sjelden
 (med hensikt, forsett) lokke, narre (ut av, bort fra stø, sikker kurs, retning, vei)
; føre (noens tanker) på avveier
; forvirre
SITATER
  • [det] vildredes mange fartøjer af den blussende ild under kjedlerne, saa de forliste
     (Jonas Lie Trold. Ny Samling 47 1892)
  • [han kjente det som om skodden] vildret hans tanker og floket dem
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken II 267 1925)