Det Norske Akademis Ordbok

veng

veng 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; vengen, venger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
vengen
ubestemt form flertall
venger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[veŋ:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
samme ord som vinge
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 vinge
SITAT
2 
dialektalt, om eldre forhold
 utligger (særlig på båt som er hulet ut av en tømmerstokk)
3 
mest om eldre forhold, særlig nordpå og vestpå
 overdekket (oppholds)rom, kahytt akterut i båt, særlig jekt
 | jf. jekteveng, kahyttveng og vengbåt
SITATER
  • den sortmalede væng, der lignede en ligkiste
     (Elisabeth Cathrine Welhaven Fra Staden og Stranden 96 1870)
  • hun hadde plads for sig sjøl bak i vengen
     (Peter Egge Hansine Solstad 138 1925)
  • med det samme han sa det, sluktes lyset i vengen, og jekta stod mørk og utdødd for folk
     (Regine Normann Nordlandsnatt 117 1927)
  • han steg ned i vengen
     (Knut Hamsun Men livet lever I 113 1933)
  • jekten hadde dekk bare over lugaren forut og kahytten eller «vengen» akterut
     (Tidens Tegn. Lørdagsavisen 1933/15/5/2)
  • forut var rummet for mannskapet, mens vængen eller kahytten som lå akterut var beregnet for skipper og styrmann og tilfeldige passasjerer
     (Norsk kulturhistorie III 26 Carl Schøyen 1938)