Det Norske Akademis Ordbok

veltalenhet

veltalenhet 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
avledet av veltalen med suffikset -het
BETYDNING OG BRUK
1 
det å være veltalende
; dyktighet, ferdighet i talekunst
 | jf. retorikk
SITATER
  • han havde viden og veltalenhed
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 41 1873)
  • Gud har givet mig veltalenhedens gave med virkning i vore forsamlinger
     (Bjørnstjerne Bjørnson Brytnings-år I 87)
  • han var af en fet veltalenhed
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker V 416)
  • [han] er kjent for sin veltalenhet i de høyere sirkler, men blir merkelig opprådd for ord så snart han befinner seg i en menneskelig situasjon
     (Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie LBK 1989)
1.1 
(evne til) velformet, godt formulert fremstillingsmåte, med glød og appell
SITATER
  • Rousseaus inntrengende veltalenhet og advokatoriske varme
     (Dagbladet 1951/82/4/4)
  • de som leser Freuds tekster som fiksjonslitteratur, blir revet med av hans veltalenhet og språklige oppfinnsomhet
     (Trond Berg Eriksen Freuds retorikk 6 1991)
1.2 
ironisk, spøkefullt
 tungeferdighet
; snakkesalighet
2 
talekunst (som læreemne, fag)
; retorikk
EKSEMPEL
  • en lærer i veltalenhet
SITATER
  • han beklædte lærerstolen for poesi og veltalenhet ved Florens’ universitet
     (Asta Graah Bolander Renæssancens Florens 184 1927)
  • [Aristoteles] utformet den første lære om veltalenheten 330 år før vår tidsregning i sin Retorikk
     (Arild Linneberg Far og barn i moderlandet LBK 1997)
  • humanistene … betraktet det å etterligne romerske forfattere som den beste metoden for å lære veltalenhet og skrivekunst
     (Else Marie Lingaas Vestens idéhistorie 2 81 2013)
     | jf. humanist