retorikk
substantiv
UTTALE[retori´k:]
ETYMOLOGI
fra latin rhetorica, fra gresk rhetorike (tekhne), avledet av rhetor 'taler'; jf. fransk rhétorique
BETYDNING OG BRUK
1
kunsten å tale godt
; talekunst
; veltalenhet
SITATER
-
retorikken … gjelder ikke bare læren om troper og figurer (elocutio), men også selve utvalget av de elementer som skal inngå i talen (inventio), og organiseringen av disse i talens forløp (dispositio)
-
retorikken og stilvariasjonene blir viktigere enn det logiske byggverk
2
vitenskapelig disiplin som tar for seg talens oppbygning,
innhold og stilistiske virkemidler
; læren om (effektiv) språklig kommunikasjon
3
nedsettende
høyttravende, svulstige og blomstrende talemåter eller
utgytelser
SITATER
-
denne vamle, slappe rhetorik [som norskhetsmennene presterer] er qvintessentsen i de bittre drammer, der slukke skal vor aandelige jammer
-
[Hjalmar Ekdal] har gulpet op adskillig retorik om disse sine «tvende sjælemødre»
4
til dels nedsettende
(fast, innarbeidet) måte å ordlegge seg på (særlig når
det gjelder presentasjon av politisk program, målsetting e.l.)
SITATER
-
myten om afrikanernes underlegenhet, som til tross for retorikken om raselikhet, ligger til grunn for kolonistyret(Kirke og Kultur 1973/2/95)
-
[man bør] bedømme partiet utfra det partiet gjør, ikke ut fra retorikken(Arbeiderbladet 1995/249/10/5)
-
låne språk fra den nye venstreradikale politiske retorikken
-
man [er] ikke upåvirket av retorikken og holdningene fra Russland(Dagavisen 20.05.2015)