vanskjøtte - Det Norske Akademis ordbok

vanskjøtte

verb

MODERAT BOKMÅLvanskjøtting

verbalsubstantiv

vanskjøtting

FULL BOKMÅLSNORM

ETYMOLOGI

avledet med prefikset van- av skjøtte; se også vanskjøtsel

BETYDNING OG BRUK

stelle dårlig med (person eller dyr)

; ikke passe på, ta seg av

; forsømme

EKSEMPEL

SITATER

hun hadde vanskjøttet sit barn

(Sigrid Undset Korset 320 1922)
[hun så] altid daarlig ut i klærne, ja rent vanskjøttet ofte

(Sigrid Undset Samlede romaner og fortællinger fra nutiden V,1 98)
de var vokset slik ind i hinanden gjennem hele sin forlatte og vanskjøttede barndom

(Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 48 1925)
den vanskjøttede menighed

(Bernt Lie Mot Overmagt 21 1907)
den minste, reddeste og mest vanskjøttede gutten

(Kjersti Ericsson Paradisfugl LBK 2000)
det stoiske, lidende og vanskjøtta publikummet på Stampesletta

(Dag Solstad Roman 1987 59 1987)

forsømme, unnlate å utføre (gjøremål, plikt e.l.)

; ikke vareta (interesser e.l.)

EKSEMPEL

SITATER

vanskjøtt ikke den nådegave som er i dig [Timoteus]

(1 Tim 4,14; 2011: forsøm ikke)
husets anliggender vanskjøttes

(Henrik Ibsen Samlede verker VIII 188)
har jeg da vanskjøttet bygdens sager?

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker II 358)
alle embedets gjøremaal forsømtes og vanskjøttedes

(Bernt Lie Mot Overmagt 287 1907)

ikke holde (eiendom, jord e.l.) ved like

; la forfalle

EKSEMPEL

SITATER

[eiendommen] hadde ligget hen rent vanskjøttet

(Sigrid Undset Korset 211 1922)
den graa gaard med den vanskjøttede jord

(Ragnhild Jølsen Samlede skrifter I 1)
de fleste [gravene] var vanskjøttet

(Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 8 1919)
han er … også på fritiden hjemme på vertskapets vanskjøtte gårdsbruk

(Roy Jacobsen Grenser 42 1999)
hele hagen så vanskjøttet ut

(Pål Gerhard Olsen Si bare ett ord 91 2017)