Det Norske Akademis Ordbok

skjøtte

skjøtte 
verb
BØYNINGskjøttet, skjøttet, skjøtting
UTTALE[ʃø`t:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dansk form skøtte, til preteritum skøtte og perfektum partisipp skøtt, skøt, av gammeldansk skøta 'ha omsorg for', grunnbetydning 'ta på skjødet, fanget'; jf. skjød
BETYDNING OG BRUK
1 
passe
; ta vare på
; ivareta
SITATER
  • skjøte
     (Bjørnstjerne Bjørnson Det flager i byen og paa havnen 176 1884)
  • [graven] var ikke skøttet, var sunken og lav
     (Henrik Ibsen Digte 101 1875)
  • man kan jo ikke skøtte to ting på engang
     (Henrik Ibsen De unges forbund 160 1874)
  • du [vil] trænge en som kan hjelpe dig med at skjøtte Ulvhild
     (Sigrid Undset Kransen 57 1920)
  • skjøtte sin gjerning
     (Sigrid Undset Husfrue 195 1921)
  • embetsmennene … hadde sine embeter å skjøtte og måtte passe seg for revisjonen og ettersynet
     (Børre Qvamme Halfdan Kjerulf og hans tid 7 1998)
  • alle som levde i det [huset], … skjøttet arbeidet sitt
     (Linn Ullmann De urolige 270 2015)
1.1 
refleksivt
 
skjøtte seg
 passe seg
UTTRYKK
skjøtte seg selv
1 
passe seg selv
; greie seg selv
  • den forretning skjøtter vel meget sig selv
     (Thomas Krag Ada Wilde 290 1896)
  • la verden skjøtte seg selv
     (Peter Rokseth Efterlatte skrifter 34)
  • i mange år [fikk elevene] skjøtte seg selv som best de kunne
     (Arild Stubhaug Et foranskutt lyn 518 1996)
2 
være overlatt til seg selv
2 
dialektalt eller foreldet, med nektelse
 bry seg om
; ta hensyn til
; ha respekt for
; vørde
SITAT
  • jeg skøtter ikke saa aparte om de galante historier!
     (Hans E. Kinck Fru Anny Porse 40 1900)
UTTRYKK
skjøtte om
bry seg om
  • offentlig skjøtter jeg ikke om [diktene]
     (Halfdan Kjerulf Av hans efterladte papirer 1847–1868 128)
  • de ansaa mig for en fant, hvem de ikke skjøttede om at holde følge med
     (Nicolai Ramm Østgaard Fra Skov og Fjeld 76 1858)