Det Norske Akademis Ordbok

vanskjøtte

vanskjøtte 
verb
BØYNINGvanskjøtting
ETYMOLOGI
avledet med prefikset van- av skjøtte; se også vanskjøtsel
BETYDNING OG BRUK
1 
stelle dårlig med (person eller dyr)
; ikke passe på, ta seg av
; forsømme
EKSEMPEL
  • vanskjøtte sine barn
SITATER
  • hun hadde vanskjøttet sit barn
     (Sigrid Undset Korset 320 1922)
  • [hun så] altid daarlig ut i klærne, ja rent vanskjøttet ofte
     (Sigrid Undset Samlede romaner og fortællinger fra nutiden V,1 98)
  • de var vokset slik ind i hinanden gjennem hele sin forlatte og vanskjøttede barndom
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 48 1925)
  • den vanskjøttede menighed
     (Bernt Lie Mot Overmagt 21 1907)
  • den minste, reddeste og mest vanskjøttede gutten
     (Kjersti Ericsson Paradisfugl LBK 2000)
  • det stoiske, lidende og vanskjøtta publikummet på Stampesletta
     (Dag Solstad Roman 1987 59 1987)
2 
forsømme, unnlate å utføre (gjøremål, plikt e.l.)
; ikke vareta (interesser e.l.)
EKSEMPEL
  • vanskjøtte sine plikter
SITATER
  • vanskjøtt ikke den nådegave som er i dig [Timoteus]
     (1 Tim 4,14; 2011: forsøm ikke)
  • husets anliggender vanskjøttes
     (Henrik Ibsen Samlede verker VIII 188)
  • har jeg da vanskjøttet bygdens sager?
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker II 358)
  • alle embedets gjøremaal forsømtes og vanskjøttedes
     (Bernt Lie Mot Overmagt 287 1907)
3 
ikke holde (eiendom, jord e.l.) ved like
; la forfalle
EKSEMPEL
  • eiendommen, huset, hagen var vanskjøttet
SITATER
  • [eiendommen] hadde ligget hen rent vanskjøttet
     (Sigrid Undset Korset 211 1922)
  • den graa gaard med den vanskjøttede jord
     (Ragnhild Jølsen Samlede skrifter I 1)
  • de fleste [gravene] var vanskjøttet
     (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 8 1919)
  • han er … også på fritiden hjemme på vertskapets vanskjøtte gårdsbruk
     (Roy Jacobsen Grenser 42 1999)
  • hele hagen så vanskjøttet ut
     (Pål Gerhard Olsen Si bare ett ord 91 2017)