Det Norske Akademis Ordbok

vanhelligelse

vanhelligelse 
substantiv
BØYNINGen; vanhelligelsen, vanhelligelser
UTTALE[va`nheligəlsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til vanhellige, avledet med suffikset -else; jf. vanhellig
BETYDNING OG BRUK
litterært
 det å vanhellige(s)
; profanasjon
SITATER
  • vanhelligelse af et lokale, der var saagodtsom at regne for et Guds hus
     (Nils Kjær Samlede Skrifter V 217)
  • Griegs kvartett … var den rene vanhelligelse av den formen Haydn, Mozart og Beethoven hadde skapt noen av sine fineste verk i
     (Børre Qvamme Musikk 113 1944)