van
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; vanen, vaner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
vanen
ubestemt form flertall
vaner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[va:n]
ETYMOLOGI
av norrønt vanr (flertall vanir)
BETYDNING OG BRUK
religionshistorie, i norrøn mytologi
vesen i en gruppe guder som rådet for årsvekst og rikdom
| ofte til forskjell fra ås
SITATER
-
ei alv jeg er, ei aasguds søn ei heller vane vis
-
Oden fór med hær imod vanerne