Det Norske Akademis Ordbok

venne

venne 
verb
BØYNINGvennet / vente, vennet / vent, venning
UTTALE[ve`n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt venja, beslektet med vane; se også vant
BETYDNING OG BRUK
1 
sjelden
 la bli øvet opp i (vane)
SITAT
  • [om høsten] komme mine kusiner til byen, og jeg har engang vant dem den vane
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VI 470)
2 
i uttrykk med preposisjon eller adverb
UTTRYKK
venne til
1 
gjøre til vane eller til noe naturlig og selvfølgelig hos (noen)
  • venne noen til å stå tidlig opp
2 
gjøre fortrolig med
; få til å tilpasse seg
  • dansken [har] vant sit øie til en classisk scenes mesterlige spil
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker I 16)
  • da hun gikk med sønnen i magen, var det veldig på moten å venne fosteret til musikk
     (Anne B. Ragde Fosterstilling LBK 2003)
  • jeg venner [plantene] … varsomt til været ved å åpne terrassedøra hver eneste dag
     (Madeleine Schultz Verden brenner og vi skriver om våre barn 15 2023)
venne seg til
1 
gjøre seg vane
; få til vane
  • venne seg til å sove med åpent vindu
  • han har vant sig til at ville made ham
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VII 20)
  • [jeg har] vant mig til å analysere mine følelser
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker VIII 138)
  • en venner sig til alt, naar en bare gjør det ofte nok
     (Otto Sverdrup Nyt Land I 90 1903)
  • stemmen var lav og monoton, som om han hadde vent seg til å aldri snakke høyt og aldri vise følelser
     (Marita Liabø Mafia LBK 2004)
2 
bli fortrolig med
; tilpasse seg
; tåle
  • venne seg til kulden
  • [moren] havde vant sig til ikke at have synderlig nytte af Amalie
     (Camilla Collett Amtmandens Døttre I 198 1855)
  • [uro fra leieboere] vænner en sig snart til
     (Henrik Ibsen Vildanden 88 1884)
  • man vænnede sig til ham
     (Alexander L. Kielland Fortuna 65 1884)
  • øynene hennes hadde ennå ikke vent seg til mørket i stua
     (Klaus Hagerup Høyere enn himmelen 89 1990)
  • [jeg] slet noen dager [med] hodepine da jeg skulle venne meg til de nye [brillene]
     (Liv Køltzow Dagbøker i utvalg 1964–2008 349 (1995))
  • det er fullt mulig å venne seg til å bo i et hus uten bad
     (Simen Ekern Berlusconis Italia LBK 2006)
vennes til
1 
gjøre seg, få til vane
2 
bli fortrolig med
; tilpasse seg
; tåle
  • det [folket] vantes til [ved Herodes’ grusomheter] det fik da forsmag paa den nazareners blod
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter V 371)
  • synet vantes til mørket
     (Bjørnstjerne Bjørnson Arnljot Gelline 56 1870)
venne av
få til å slutte (med noe som har vært vane)
 | jf. avvenne
  • de prøvde å venne gutten av med å banne
  • venne av et barn
     | la et barn slutte å få brystmelk
venne seg av med
slutte å ha som vane
; slutte med
  • [heretter] må jeg altså vænne mig af med at sige Hedda Gabler
     (Henrik Ibsen Hedda Gabler 118 1890)
  • jeg har i de sidste 7 til 8 aar saa omtrentlig vant mig af med ordentlig søvn
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 65)
  • det er viktig at du venner deg av med at du stadig vekk skal ha noe søtt i munnen
     (Sofie Hexeberg og Gunn-Karin Sakariassen Frisk med lavkarbo LBK 2011)
venne fra
få til å slutte med (noe som har vært vane)
; få til å unnvære
 | jf. fravenne
  • venne et barn fra brystet, fra å få brystmelk
  • den tid I vel snaut var vænnet fra patten
     (Sigrid Undset Husfrue 480 1921)
venne seg fra
slutte å ha som vane eller være avhengig av
venne seg på
dialektalt
 komme i vane med (å bruke, nyte)
; bli avhengig av
  • i sine yngre dager hadde hun vænnet sig paa tobak og kunde ikke mere undvære den
     (Knut Hamsun Paa gjengrodde stier 139 1949)