Det Norske Akademis Ordbok

utmerkelse

utmerkelse 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; utmerkelsen, utmerkelser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
utmerkelsen
ubestemt form flertall
utmerkelser
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til utmerke, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 det å utmerke(s)
; noe som peker en ut på fordelaktig vis
SITATER
1.1 
(det å vise eller bli vist særlig) ære
SITATER
  • [vi] have hermed den ære og store udmerkelse at modtage Eders kongelige Høihed
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II,1 36)
  • [de behandlet siden hverandre] med en udmærkelse, som de andre fant naturlig
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker V 309)
2 
utdanning, om tidligere forhold
 aller beste eksamenskarakter
 | jf. utmerket, særdeles, innstilling
EKSEMPLER
  • ta eksamen med utmerkelse
  • få utmerkelse
SITATER
  • han tog eksamen med udmerkelse i 1893
     (Otto Sverdrup Nyt Land I 4 1903)
  • Bea og Dan hadde avlagt eksamen med utmerkelse begge to
     (Atle Næss Kraften som beveger LBK 1990)
3 
orden, medalje, hederstegn gitt for særlige fortjenester
SITATER
  • denne udmærkelse, som jeg kan see det skal være siden saa faa bære den
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VI 322)
     | den norske kokarde
  • Ervin har fått Sovjet-Unionens gullmedalje for livredning, den høieste utmerkelse som utdeles i Sovjet-Russland
     (Tidens Tegn 1936/2/4/3)
  • utmerkelsen [fortjenstmedaljen] kom uventet og gledelig
     (Aftenposten 1923/328/6/2)
  • det hang medaljer og utmerkelser på veggene
     (Kirsti Blom Kitten LBK 2003)