utbukning substantiv BØYNINGen; utbukningen, utbukninger genus maskulinum (femininum) ubestemt artikkel en bestemt form entall utbukningen ubestemt form flertall utbukninger ETYMOLOGI verbalsubstantiv til buke ut og utbuke, avledet med suffikset -ning; jf. buke BETYDNING OG BRUK 1 det å bue(s) ut (på midten) ; det å være utbuket 2 utbuket del, parti SITAT en utbukning mellom 10 av de nederste ryggvirvlene (Tidende 13.09.2000/25)
