Det Norske Akademis Ordbok

tunn

tunn 
substantiv
Informasjon
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[tun:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av tunne
BETYDNING OG BRUK
mest dialektalt
 virvel
; kretsgang
; ring
UTTRYKK
i tunn
1 
i ring
; i tull
  • østmanden rodde i tunn derute paa fjorden
     (Hans E. Kinck Sneskavlen brast I 248 1918)
2 
rundt omkring i flakkende, forvirret bevegelse
  • han lukkede det rigtige øie, det skjæglende for i tunn som en forvirret smale
     (H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 56 1916)
tunn i tunn
1 
rundt og rundt, i virvlende bevegelse
  • du tarv bare holde [vindkvernen] slik imot vinden, saa gaar den tunn i tunn paa pinden
     (Hans E. Kinck Driftekaren 60 1908)
2 
over ende
; i koll
prate/snakke noen i tunn
snakke noen rundt
  • den fandens flinkheden til at ta folk om hjerterødderne, snakke dem i tunn og synkverve dem
     (H. Wiers-Jenssen Laurentius 215 1923)
  • Nils Graasteinevik hadde de pratet i tunn igjen – ja, han var mer snild end han var klok
     (Hans E. Kinck Ungt folk 73 1924)