Det Norske Akademis Ordbok

trøsk

trøsk 
substantiv
BØYNINGen; trøsken, trøsker
UTTALE[trøsk]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av eldre dialektalt trjosk, trolig beslektet med tryne; jf. dialektal form trusk
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 (ofte rund) sidevegg på/i eske, boks, spann, kasse
 | jf. feletrøsk
SITAT
  • [gjestebommen] tilhører en stor gruppe gjenstander hvor sidene dannes av et forholdsvis tynt bordstykke som vi gjerne kaller en vek eller en trøsk, og som man bøyer sammen til en rund eller oval laup, tine, øskje eller bomme
     (Hilmar Stigum Vår fedrearv 48 1957)
     | jf. gjestebomme, vek, laup, øskje, bomme
2 
dialektalt
 (rund) beholder
SITAT
  • eiermannen [til skreppen] hadde ikke samlet mer jordisk rikdom enn noen irrete penninger i en trøsk
     (Johan Falkberget Plogjernet (1956) 294)
3 
dialektalt
 trakt hvor kornet løper ned i kvernøyet
; skreppe
; teine
SITAT
  • kvernen og trøsken og kvernkallen
     (Johan Bojer Samlede verker I 209)
4 
dialektalt
 gammelt, dårlig fartøy (skip eller båt)
SITATER
  • fartøiet er en ærværdig, luvslitt trusk
     (Tryggve Andersen Fabler og hændelser 99 1915)
  • en slig gammeldags trusk
     (Elias Kræmmer Cupido 16 1915)
5 
dialektalt
 (svær) kropp uten lemmer
; bol
5.1 
dialektalt, som sisteledd i sammensetning om annen kroppdel
 | se muletrøsk