Det Norske Akademis Ordbok

tron

tron 
substantiv
BØYNINGen; tronen, troner
UTTALE[tro:n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Thron, fra gammelfransk tron, av latin thronus, fra gresk thronos; jf. trone
BETYDNING OG BRUK
foreldet, bortsett fra som førsteledd i sammensetninger
 trone
 | jf. tronarving, tronfølger, tronfrasigelse, tronskifte
SITAT