toneart - Det Norske Akademis ordbok

toneart

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; tonearten, tonearter

genus

maskulinum (femininum)

ubestemt artikkel

bestemt form entall

tonearten

ubestemt form flertall

tonearter

FULL BOKMÅLSNORM

ETYMOLOGI

sammensatt av tone og art, jf. tysk Tonart

BETYDNING OG BRUK

musikk

samhørighet mellom tonene innenfor en tone- eller akkordrekke med utgangspunkt i en grunntone (tonika)

| jf. kirketoneart

EKSEMPEL

SITATER

[det blir] en høist vanskelig sag at bestemme i hvad tonart [menigheten] synger

(Nicolai Ramm Østgaard En Fjeldbygd 46 1852)
overført

[stemmen gikk] nu i en anden toneart

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 354)
overført

Vestlannets vævre toneart

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker VI 298)
hun kunde ikke finde tonearten, saasom den ikke fandtes paa Persroas klaver

(Amalie Pettersen Pettersens paa Persroas Pensjonat 188 1918)
mere raffinert musikk som skiftet toneart

(Erling Winsnes Sagadagen gryr – 39 1934)
noter hadde jeg ikke, men «Tante Maja» kunne «kvadet». Så var det tonearten. Den visste jeg heller ikke

(Einar Rose Rose-boka 61 1941)
dette skifte fra tonika over til dominantens toneart

(Børre Qvamme Musikk 22 1944)
[Arnold Schönberg] kastet over bord hele den tradisjonelle harmonilære og skrev musikk uten basis i noen toneart

(Børre Qvamme Opera, operette og ballett gjennom tidene 162 1999)
en person som ihvertfall kunne oppgi toneartene på de fleste beethoven-kvartetter

(Ketil Bjørnstad Fall LBK 1999)
en merkelig pipende stemme som skar ut i de forskjelligste tonearter

(Hilde Diesen Hanna Winsnes 22 2000)