Det Norske Akademis Ordbok

tirade

tirade 
substantiv
BØYNINGen; tiraden, tirader
UTTALE[tira:`də]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk tirade, avledet av tirer 'trekke, hale'
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 periode, passus (i tekst)
SITAT
2 
muntlig, spøkefullt
 ordrik, høyttravende og ofte uinteressant eller uforståelig ytring
; harang
SITATER
  • efter denne usædvanligt lange tirade blev de Friederichson aandsfraværende
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 99 1900)
  • klingende tirader
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 33)
  • tit nok har jeg hørt den tirade fra hans læber
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 62 1923)
  • [er] de tiradene Ulysses … bringer til torvs … uttrykk for statsmannskløkt?
     (Lorentz Eckhoff William Shakespeare 55 1939)
  • mannsstemmen svarer med en tirade i maskingeværtempo, og jeg skjønner ikke ett ord
     (Olav Angell Snapshots LBK 1994)
  • midt i en tirade om hvor jeg har handlet klærne mine, … raser løstennene i overgommen ut
     (Beate Grimsrud En dåre fri LBK 2010)
2.1 
muntlig
 lang rekke
SITAT
  • [en tekstmelding med] tirader med kyssesmileys
     (Eivind Hofstad Evjemo Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet LBK 2012)
3 
musikk, sjelden
 løp
; passasje
SITAT
  • [her er] adskillig å gjøre for pianisten av flotte tekniske tirader
     (Arbeiderbladet 1938/265/2/5)