Det Norske Akademis Ordbok

harang

harang 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; harangen, haranger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
harangen
ubestemt form flertall
haranger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hara´ŋ:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk harangue, av middelalderlatin harenga; trolig opprinnelig et germansk ord; jf. gammelhøytysk hring 'ring, krets av tilhørere, tilskuere e.l.; forsamlingsplass, arena'
BETYDNING OG BRUK
lang, vidløftig og kjedelig tale
; lang og trettende ytring, meddelelse
EKSEMPEL
  • holde en harang
SITATER
  • det [var] stor synd, at hans haranger ikke rimedes ned paa stedet
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VIII 356)
  • lange, skrevne haranger i karakterbøgerne
     (Jonas Lie Den Fremsynte 47 1873)
  • en lang harang om at ingen sviker er blitt utstyrt med udødelighet i noe folkesagn (hvilket er tøv)
     (Aksel Sandemose Bakom står hin Onde og hoster så smått 182 1976)
     | fra artikkelen «Varulvene» (1958)
  • han hørte ikke og han bare fortsatte harangene sine
     (Jan Kjærstad Jeg er brødrene Walker LBK 2008)
  • Sigrid … fulgte lydig med i prestens harang
     (Lars Saabye Christensen Bernhard Hvals forsnakkelser LBK 2010)