tippe - Det Norske Akademis ordbok

tippe

substantiv

BØYNINGen; tippen, tipper

UTTALE[ti`p:ə]

ETYMOLOGI

beslektet med tuppe

BETYDNING OG BRUK

muntlig

høne

; tuppe

SITATER

gjæs og tipper

(Vilhelm Krag Sange fra min ø 32 1918)
det er stik mot naturens orden, at en tippe slutter at æte

(Gabriel Scott Skipper Terkelsens levnetsløp 166 1935)

muntlig, ofte brukt som kjæleord, særlig i tiltale

pike, ung kvinne

SITAT

hak mig, min lille tippe!

(Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 163)

| Peer til Anitra