Det Norske Akademis Ordbok

tilgi

tilgi 
verb
MODERAT BOKMÅLtilgivelse
verbalsubstantiv
tilgivelse
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ti´lji]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter middelnedertysk tōgeven 'gi til noen, innrømme'; se også tilgivelse
BETYDNING OG BRUK
1 
ikke lenger føle sinne, bitterhet e.l. overfor noen (og uttrykke dette i ord)
 | jf. forlate
SITATER
  • dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere
     (Matt 6,14)
  • jeg taaler, tilgi’r alt, du gjorde mig
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 290)
  • det skal jeg aldrig tilgive ham
     (Henrik Ibsen Et dukkehjem 115 1879)
  • tilgiv, at jeg således kunde miskende Dem
     (Henrik Ibsen Gengangere 96 1881)
  • – kan du tilgi en idiot? – Jeg har allerede for tre-fire år siden tilgitt deg
     (Herbjørg Wassmo Karnas arv 120 1997)
2 
ikke ta ille opp
; bære over med
 | jf. unnskylde
EKSEMPEL
  • tilgi at jeg går først
SITAT
  • tilgi meg at jeg sender kortet til Sofie. Det var lettest slik
     (Jostein Gaarder Sofies verden LBK 1991)