særing
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; særingen, særinger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
særingen
ubestemt form flertall
særinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sæ:`riŋ]
BETYDNING OG BRUK
muntlig
sær person
EKSEMPEL
-
hun er litt av en særing
SITATER
-
en fåmælt særing. Sa ikke et eneste ord til meg
-
de stirrer mot oss, fordi vi er to særinger