sult - Det Norske Akademis ordbok

sult

substantiv

BØYNINGen; sulten

UTTALE[sult]

ETYMOLOGI

av norrønt sultr, jf. også formen svolt, nydannet med -v- fra svelte

BETYDNING OG BRUK

sugende fornemmelse i magen av mangel på mat

; hunger

| jf. skrubbsult

EKSEMPEL

SITATER

stil vor sult og sluk vor tørst

(Henrik Ibsen Brand (1885) 237)
sulten gnog, saa det pep i tarmene

(Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 79)
stagge sulten

(Nils Kjær Samlede Skrifter IV 70)
dialektalt

både frosten og svolten er betalt

(Magnhild Haalke Åkfestet 166 1936)
i det siste hadde hun tenkt så hardt på å glemme brødets eksistens at det var håpløst å kjenne sult etter noe annet

(Herbjørg Wassmo Et glass melk takk 269 2006)

1.1

sterkt svekket fysisk allmenntilstand fremkalt av (lengre tids) mangel på mat, næring

SITAT

1.2

hunger

; hungersnød

EKSEMPEL

SITATER

drebe med sverd og med sult og med pest

(Åp 6,8; 2011: hungersnød)
her er vår, sult og sot

(Henrik Ibsen Brand (1885) 43)
folk var svekket av sult og surrogatmat

(Det norske folks liv og historie gjennem tidene VII 62 Sverre Steen 1933)
vi var døden nær av sult og tørst

(Harald Skjønsberg Veien mot virkeligheten LBK 1992)
ti tusener døde av sult og sykdom

(Sissel Lange-Nielsen Den norske løve 101 1996)

overført

sterk trang (til)

; sterk lengsel (etter)

; hunger

| jf. tørst

SITATER

når en har vært såvidt lenge borte som jeg, føler en enslags sult efter å høre hjemme

(Gunnar Larsen Bull 199 1938)
[de to utøverne] under veteran-NM … viste en sult etter medaljer [som] man skal lete lenge etter

(Moss Avis 29.06.2017/20)
langs hele Vestlandet er det en sult etter godt teater

(Verdens Gang 06.11.1946/6)