Det Norske Akademis Ordbok

stutting

stutting 
substantiv
BØYNINGen; stuttingen, stuttinger
UTTALE[stu`t:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av stutt med suffikset -ing; jf. stytting
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
 kort tømmerslede, bestående av to korte meier og tverrbank som rotenden av tømmerstokken legges på og festes til, brukt særlig til lunning
; stubbslede
; drette
SITATER
  • Brunen kjendte nok forskjel paa en stutting og en høslæde
     (Hans Aanrud Fortællinger II 181 1923)
  • det hviner i meier på stuttinger og geitdoninger
     (Britt Karin Larsen Før snøen kommer LBK 2012)