Det Norske Akademis Ordbok

stutte

stutte 
verb
MODERAT BOKMÅLstuttet, stuttet, stutting
preteritum
stuttet
perfektum partisipp
stuttet
verbalsubstantiv
stutting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[stu`t:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av stutt; samme ord som stytte
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 gjøre stutt
; (av)korte
SITAT
  • nå er det biskop Nordervals bok «Av sjømannsblod» han stutter ned kveldene med
     (Glåmdalen 1973/21/5/2)
2 
dialektalt, om klesplagg, drakt
 krype, heise seg opp (i kant nederst)
; stumpe
SITAT
  • hun bøier sig over bøtten og stakken stutter op bak
     (Johan Frederik Vinsnes Skala 135 1918)