Det Norske Akademis Ordbok

stridighet

stridighet 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; stridigheten, stridigheter
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
stridigheten
ubestemt form flertall
stridigheter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[stri:`dihet]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av stridig med suffikset -het
BETYDNING OG BRUK
1 
trassighet
; stedighet
; gjenstridighet
SITATER
  • hans stridighed mod Gud havde bragt ham i en ynkelig sjælsforfatning
     (Krigsropet 1907/nr. 24/4)
  • han … irriterte folk, hvor han kom, med kjeglelysten, egenheten og stridigheten sin
     (Mikkjel Fønhus Vandringen mot nord 66 1927)
2 
især i flertall
 konflikt
2.1 
strid
; rivning
EKSEMPEL
  • politiske og ideologiske stridigheter
SITATER
  • de arianske stridigheder
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 226 1873)
     | jf. ariansk
  • konfessionelle stridigheder
     (Clara Tschudi Ludwig den andens sidste dage 21 1906)
  • Arbeiderbladet beklager de nye stridigheter Friheten har framkalt
     (Verdens Gang 21.08.1945/2)
  • under stridigheten rundt Ságat haglet leserinnleggene over avisredaksjonene
     (John Gustavsen Samer tier ikke lenger 86 1980)
2.2 
militær kamp
; strid
SITAT
  • noen våpen er lovlige kun i rettshåndhevelsessituasjoner, andre kun i stridigheter
     (Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen Krigens folkerett 184 2020)
     | jf. rettshåndhevelse
3 
litterært, foreldet
 uoverensstemmelse
; disharmoni
; motstrid
SITAT
  • mellem Holbergs sjelenatur og hans physiske tilstand var der en stridighed
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker IV 180)