Det Norske Akademis Ordbok

staurhyrning

staurhyrning 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[stæu`rhyrniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
første ledd staur, etter den høye, oppstående ryggfinnen; annet ledd hyrning 'dyr med horn' av norrønt hyrningr 'en som har horn'; avledet av horn med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
mest dialektalt
 spekkhugger
SITATER
  • ikke faa hvaler (baade sildehval og staurhyrning) observeredes paa [de stedene hvor det var mest åte]
     (Dagbladet 27.01.1877/1)
     | jf. sildehval
  • dialektalt
     
    staurhenningen
     (Jonas Lie Trold 235 1891)
  • dialektalt
     
    staurhenning
     (Johan Bojer Samlede verker IV 154)