Det Norske Akademis Ordbok

spurte

spurte 
verb
BØYNINGspurtet, spurtet, spurting
UTTALE[spu`rtə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra engelsk spurt, til spurt (substantiv); jf. spurt
BETYDNING OG BRUK
1 
idrett
 sette farten opp
; løpe, renne, sykle med forsert fart (for å komme først til mål eller til et passeringspunkt)
 | jf. sprinte, rykke
2 
muntlig
 løpe, renne av alle krefter
SITATER
  • han spurted med længdeløbsfart
     (Hans E. Kinck Vaarnætter 202 1901)
  • overført, spøkefullt
     
    han skrev så blyantspissene knakk og spurtet bortover gulvet
     (Peter Bendow Med egen inngang 31 1933)