Det Norske Akademis Ordbok

skåk

skåk 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; skåken / skåka, skjæker
genus
maskulinum / femininum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
skåken / skåka
ubestemt form flertall
skjæker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[skå:k]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
beslektet med norrønt skǫkull 'skåk, stang'
BETYDNING OG BRUK
1 
stang, trearm på drag som forbinder vogn, kjerre med hestens seletøy
 | jf. skokle
SITATER
  • [hesten] gjorde et svært buks til siden, så den ene skåk knak
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 115)
  • droskerne, som sled paa udlændinger, de gule stolkærrer med kaate velpiskede heste inde i de lange skæker
     (Hans E. Kinck Trækfugle og andre 155 1899)
  • en liten umalt vogn med skjæker, som jeg spændte mig selv for
     (Dikken Zwilgmeyer Inger-Johanne-bøkerne II 95 1915)
  • kjerrens skjeker
     (Nini Roll Anker Små avsløringer 27 1937)
  • to bjørkestokker var spent fast som skjæker på en liten gamp
     (Jon Michelet Jernkorset 48 1976)
  • en hest som aner at den kan knekke sine skjeker med ett kast
     (Tove Nilsen Chaplins hemmelighet 266 1989)
UTTRYKK
slå på skåka og mene merra
stående vending
 rette kritikk mot noe som bare har fjern forbindelse med det man vil ramme
  • jf.
     
    det blir, for å vende op ned på ordsproget, å slå mærra mens de mener skåka
     (Fridtjof Nansen Nansens røst II 403)
  • her er … den egentlige forklaring på arbeideravisenes stadige utfall mot Bondepartiet. Det er bare en ny utgave av den gamle historien om å slå på skåka, og mene merra
     (Kongsberg Dagblad 20.10.1953/2)
2 
dialektalt
 skovl på kvernkall
SITAT
3 
sjøfart, foreldet
 rorpinne (på mindre seilskute e.l.)