Det Norske Akademis Ordbok

skutte

skutte 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLskuttet, skuttet, skutting
preteritum
skuttet
perfektum partisipp
skuttet
verbalsubstantiv
skutting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sku`t:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk schudden
BETYDNING OG BRUK
refleksivt
 
skutte seg
 gjøre rykninger med skuldrene eller (over)kroppen (pga. kulde, ubehag e.l.)
; riste på seg
; hufse på seg
SITATER
  • Severin skutted sig af kulde
     (Amalie Skram Samlede Værker II 658)
  • [fuglen] skutter sig og ryster paa sig
     (Gabriel Scott Alkejægeren 11 1933)
  • jeg sto der og skuttet meg i Evas drakt
     (Eva Ramm Med støv på hjernen 15 1958)
  • du skutter deg og trekker slåbroken sammen
     (Tor Ulven Avløsning 44 1993)
  • vi hører ulvehyl et stykke unna og Camilla skutter seg
     (Niels Fredrik Dahl Herre 172 2009)
  • [han] skutter seg og gnir de hvite, votteløse hendene mot hverandre
     (Britt Karin Larsen Himmelbjørnens skog 40 2010)
  • seterbua nektet å bli varm. Jeg fylte svartovnen igjen og skuttet meg
     (Lars Mytting Svøm med dem som drukner 446 2014)
  • Magne skuttet seg når de kjørte rullestolene sine langs fortauet sammen – i karavane, fordi de tok opp for mye plass i bredden
     (Jan Grue Prøve og feile 13 2022)
UTTRYKK
skutte seg sammen
trykke seg sammen (pga. kulde, redsel, ubehag)
; krype sammen
med objekt og/eller med
 riste, skake, vri på (rygg, kropp)
SITATER
UTTRYKK
skutte av seg
riste av seg
; prøve å bli kvitt
  • han skuttet blikket av sig
     (Sigurd Christiansen Agner i Stormen 113 1933)
2.1 
ved bevegelser med overkropp og armer skyve, trekke (frakk, jakke) (på plass på skuldrene)
SITAT
  • Kjel knappede videre paa frakken og skuttede den op paa skulderen
     (Jonas Lie Niobe 14 1893)
intransitivt, sjelden
 riste
; humpe
SITAT
  • neverskreppene skuttet op og ned på de flate brede rygger
     (Johan Falkberget Christianus Sextus I 110 1938)