Det Norske Akademis Ordbok

skumle

skumle 
verb
MODERAT BOKMÅLskumlet, skumlet, skumling
preteritum
skumlet
perfektum partisipp
skumlet
verbalsubstantiv
skumling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sko`mlə], [sku`mlə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
beslektet med skummel, skumre, skum; jf. dansk skumle
BETYDNING OG BRUK
litterært, sjelden
SITAT
  • sorgen selv, som skumler igjennem min stjerneklare skjønhed
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II,2 12)
1.1 
formørke
SITAT
dialektalt
 skule
SITAT
  • [statsmennene] skumler til den [opptrevlende] trang likesaa ondt som de skumler til kunsten
     (Hans E. Kinck Rormanden overbord 110 1920)
reise mistanke mot noen ved baksnakking
; komme med insinuasjoner
SITATER
  • man skumler og spotter bak min ryg
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 115)
  • [folk kunne] snakke og skumle om ham
     (Johan Bojer Samlede verker I 196)
  • de andre damer skumler naturligvis over hende
     (Sfinx Vi og Voreses 34 1899)
  • ondskabsfulde og skumlende avisskriverier
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 66 1877)
  • onde tunger skumlet om at han i de senere aar begyndte at lete efter farns nedgravede skat
     (Knut Hamsun Børn av Tiden 8 1913)
  • hvorfor mumler de? Det er næsten som at si, at de skumler
     (Nils Kjær Det lykkelige valg 146 1913)
  • han kom aldri til å gifte seg og det ble skumlet om at han kunne mangle noe i den retningen
     (Richard Herrmann Victoria 44 1987)
  • jf.
     
    [pietister] skumler vetet ud av mennesker som elsker
     (Hans E. Kinck Naar Kærlighed dør 58 1903)
     | jager ved insinuasjoner
  • i tiden som fulgte ble det skumlet adskillig om både det ene og det andre og det tredje og det fjerde
     (Terje Stigen Ved foten av kunnskapens tre LBK 1986)
  • det ble skumlet om at flyvemaskinen over Oberammergau var riksbiskopens bestilling
     (Jan Jakob Tønseth Prosten LBK 2013)