Det Norske Akademis Ordbok

mørkne

mørkne 
verb
MODERAT BOKMÅLmørknet, mørknet
preteritum
mørknet
perfektum partisipp
mørknet
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[mø`rknə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt myrkna; se også mørkning
BETYDNING OG BRUK
1 
især med formelt subjekt det
 bli mørk(ere)
EKSEMPEL
  • det mørkner
     | det blir mørkt ute, det blir kveld
SITATER
  • kvelden [begynte] at mørkne
     (Nicolai Ramm Østgaard Fra Skov og Fjeld 34 1858)
  • i det øieblik mørknet det pludselig omkring os
     (Sigurd Hoel Syndere i sommersol 199 1927)
  • bare hun skulde i fjøset efter det mørknet, saa maatte nogen lye efter hende
     (Sigrid Undset Husfrue 65 1921)
  • på disse tre uger havde det mørknet stærkt
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 234)
     | dagene var blitt kortere og mørkere
  • i passiv
     
    det begyndte at mørknes
     (Nils Collett Vogt Familiens sorg (1914) 65)
  • foran dem mørkner fjorden
     (Nils Collett Vogt Ned fra bjerget 74 1924)
  • refleksivt, overført
     
    forholdene har mørknet sig omkring os idethele
     (Erling Winsnes Veien vi ikke gaar 62 1926)
  • overført
     
    sandelig begyndte det at mørkne for dem
     (Johan Bojer Samlede verker I 58)
     | se mørkt ut
  • et flekket og sterkt mørknet pergament
     (Jens Bjørneboe Drømmen og hjulet 137 1964)
  • sommeren står på hell, det mørkner litt tidligere hver dag
     (Terje Stigen Fyrholmen LBK 1991)
  • himmelen lysner og mørkner vekselvis ettersom skyene stimler sammen og oppløser seg igjen
     (Peter Serck Anna Maria Harm LBK 2012)
1.1 
overført, om ansiktsuttrykk
 bli dyster (dystrere), alvorlig(ere)
 | jf. mørk
SITAT
2 
mest litterært
 gjøre mørk(ere)
; kaste skygge over
SITATER