Det Norske Akademis Ordbok

skråning

skråning 
substantiv
BØYNINGen; skråningen, skråninger
UTTALE[skrå:`niŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til skrå eller skråne, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
skrå retning, stilling
EKSEMPEL
  • et terreng med jevn skråning
2 
skrånende, hellende flate
; helling
 | jf. bakkeskråning, fjellskråning
EKSEMPEL
  • falle ned en skråning
SITATER
  • der laa hele skraaningen bortover i blank rødlig høstsol
     (Hans Aanrud Fortællinger II 128 1923)
  • skråningen opp mot Kristiansten festning tindret av lys
     (Anne B. Ragde Berlinerpoplene LBK 2004)
  • Sharon og jeg plukket markblomster i skråningen mot skogen
     (Hilde Hagerup Lysthuset LBK 2005)
  • et skred av småstein og grus ned en bratt skråning
     (Gro Dahle Blomsterhandlersken LBK 2010)