Det Norske Akademis Ordbok

helling

helling 
substantiv
BØYNINGen; hellingen, hellinger
UTTALE[he`l:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til helle, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å helle(s)
1.1 
skrånende stilling
2 
det å helle, skråne
; helning
2.1 
skrånende flate eller retning
; skråning
SITATER
  • jeg stod paa hældingen ved breden af en stor sjø
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 298 1879)
  • [han er født] på grøftekantens hælding
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 177)
  • sporvognen ruller nå … langsomt og tungt oppover den slake hellingen i Kreuzbühlstrasse
     (Karsten Alnæs Sabina LBK 1994)
  • strandstedet lå lunt til i hellingen bak øyer og holmer
     (Herbjørg Wassmo Karnas arv LBK 1997)
3 
overført
 tilbøyelighet
SITAT
  • han hadde vel fra fødselen en naturlig hældning mot undergangen
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 233 1915)
4 
overført
 siste (avtagende) del av noe (f.eks. av et menneskeliv)
SITAT
  • [Holbergs] beretning om mangehaande personlige tilstande og forholde, der betegne heldingen af hans gavnrige og virksomme liv
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker IV 179)
UTTRYKK
være på hellingen
1 
om tønne vin eller øl
 være lagt i skrå stilling for at man skal få tappet ut siste rest av innholdet
2 
overført
 gå mot slutten (av livet)
; være nær enden
  • det er på hellingen med kreftene hans nå
  • spøkefullt
     
    Adam: «… var det en ganske ung en?» - Laurits: «Nei, hun var nærmest litt på hellinga syntes jeg.»
     (Sigurd Hoel og Helge Krog Don Juan 161 1930)