Det Norske Akademis Ordbok

skranten

skranten 
adjektiv
BØYNINGskrantent, skrantne
UTTALE[skra`nt(ə)n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet med suffikset -en av skrant 'tørr, steinete flekk' eller av skrante
BETYDNING OG BRUK
1 
som ikke er helt frisk
; preget av sykdom
; skrøpelig
SITATER
  • sakføreren hadde været skranten av sig
     (Hans E. Kinck Ungt folk 148 1924)
  • den lange, skrantne kroppen
     (Britt Karin Larsen Før snøen kommer LBK 2012)
  • helsa til bestefar ble mer og mer skranten for hvert år han var bomvokter
     (Aksel Selmer Bomvokteren LBK 2013)
2 
om sinn, temperament e.l.
 lite motstandsdyktig, robust
; sensibel
; ømtålig
SITATER
  • skranten samvittighed
     (Henrik Ibsen Bygmester Solness 138 1892)
  • mitt livs største og eneste triumf [er] at kjærligheten er kommet for å bli. Den har tatt bolig i dette skrantne hjertet
     (Terje Stigen Fyrholmen LBK 1991)
3 
som det er lite av, dårlig med
SITAT
  • driftskapitalen var skranten
     (Brynjulf Raaen Den som brenner får svi LBK 2001)
UTTRYKK
være/ha skrantent med
være, ha lite av
; være, ha skralt med
  • det var skrantent med mat
     (Anne B. Ragde Berlinerpoplene LBK 2004)