skjøte verb BØYNINGskjøtet, skjøtet, skjøting, skjøtning preteritum skjøtet perfektum partisipp skjøtet verbalsubstantiv skjøting, skjøtning UTTALE[ʃø:`tə] ETYMOLOGI av norrønt skeyta, avledet av skaut; jf. skjøt; opprinnelig brukt om overdragelse hvor man symbolsk la jord fra eiendommen i kjøperens kappeskjøt BETYDNING OG BRUK især jus overdra ved skjøte | jf. overskjøte, tilskjøte EKSEMPEL skjøte gården til sin sønn