Det Norske Akademis Ordbok

seising

seising 
substantiv
BØYNINGen; seisingen, seisinger
UTTALE[sæi`siŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til seise, avledet med suffikset -ing; i denne betydningen via nedertysk seising eller nederlandsk seizing, fra engelsk seizing 'rep, tau'
BETYDNING OG BRUK
1 
sjøfart
 det å seise(s)
2 
(kraftig) tau, line brukt til å surre noe fast med
 | jf. beslagseising, revseising
SITAT
  • vi kastet seisingene av mersseilene
     (Christian Sparre «Sylfiden» 48 1926)