seising
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; seisingen, seisinger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
seisingen
ubestemt form flertall
seisinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sæi`siŋ]
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til seise, avledet med suffikset -ing; i denne betydningen via nedertysk seising eller nederlandsk seizing, fra engelsk seizing 'rep, tau'
BETYDNING OG BRUK
2
(kraftig) tau, line brukt til å surre noe fast med
| jf. beslagseising, revseising
SITAT
-
vi kastet seisingene av mersseilene