Det Norske Akademis Ordbok

salvelse

salvelse 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sa`lv(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til salve, avledet med suffikset -else; i denne betydningen etter tysk Salbung
BETYDNING OG BRUK
1 
sjelden, mest om eldre forhold
 det å salve(s)
; det å innvie(s) ved salving
SITAT
  • jf.
     
    I har salvelse av den Hellige og vet alt
     (1 Joh 2,20; 2011: dere er alle salvett)
     | er fylt av den Hellige ånd
UTTRYKK
den siste salvelse
foreldet
 den siste olje
  • jeg antar de syv sakramenter, innstiftede av Jesus Kristus til menneskeslegtens frelse, nemlig dåpen, fermingen, nadveren, skriftemålet, den siste salvelse, prestevielsen og ekteskapet
     (Tordis Ørjasæter Menneskenes hjerter 193 1993)
     | fra Sigrid Undsets trosbekjennelse
2 
overdrevent eller påtatt høytidelig, høystemt tale- eller væremåte
; (overdreven) patos
EKSEMPEL
  • preke, tale med salvelse
SITATER
  • Morten [svarte] og prøvede at lægge lidt salvelse i det
     (Alexander L. Kielland Fortuna 89 1884)
  • hans geistlige salvelse er lidt for tykt paasmurt
     (Fri Presse 1908/136/1/4 Nils Kjær)
  • [Stråmand] ryster Annas hånd med salvelse
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 52 1873)
  • ordene kom langsomt, ett og ett ble de ropt ut med lange mellemrum, med sterk salvelse og proppet av diftonger og a-endelser
     (Jens Bjørneboe Jonas 52 1955)
  • budeiene på Vikafjell, sier han med så stor salvelse at Georg får spyttsprut på seg
     (Pål Gerhard Olsen Manndomsprøven LBK 1997)