Det Norske Akademis Ordbok

rufse

rufse 
verb
BØYNINGrufset, rufset, rufsing
UTTALE[ru`fsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av ruff; jf. rufs
BETYDNING OG BRUK
1 
mest dialektalt
 rykke ivrig og uvørent
; rive
; ruske
; rafse
EKSEMPLER
  • rufse på seg klærne
     | jf. hufse
  • rufse i hop
SITATER
  • [hun] rufset ham høiere op på puten
     (Magnhild Haalke Allis sønn 28 1935)
  • [vinden] rufset i henne
     (Magnhild Haalke Åkfestet 20 1936)
  • en svak jamrende vind rufser i kongleklasene helt øverst i krona der trærne står tett i tett rundt meg
     (Atle Rekaa Myk. Skarp LBK 2004)
  • det har skyet over, og vinden rufser i trekronene
     (Iben Akerlie Sommeren alt skjedde 71 2022)
2 
gjøre noe raskt og slurvete
 | jf. rafse
EKSEMPEL
  • rufse fra seg arbeidet
3 
stryke på en litt kraftig måte (især gjennom håret)
SITATER
  • alle i klassen så at far rufset meg i håret
     (Sverre Henmo Dødsern 74 2000)
  • håret mitt er litt flatt, det er mulig jeg burde ha vasket det. Jeg rufser litt i det
     (Trude Marstein Plutselig høre noen åpne en dør LBK 2000)